mandag 9. august 2010
Flertall+for+høyresiden+i+ny+meningsmåling
Hvis årsaken til fremgangen er at folk ønsker å selv ta ansvar for sine liv og sin økonomi er det fint. Men hvis årsaken er allt rotet og surret i den rød-grønne regjeringen kan fremgangen være kortvarig. De kan jo kanskje klare å finne politikere som kan håndtere sakene.
Eller slik som ved siste valg - velgerene lar seg dupere av fagre løfter og regulær løgn.
For er det noe de rødgrønne har vist at de behersker til fulle er det nettopp å gjøre seg lekre med store ord. Arven fra Gro Harlem Brundtland er levende.
lørdag 31. juli 2010
Det må være en vei ut av politikken
Mulig han har «tråkket litt i salaten» her men det må vel være en sak mellom ham og hans sjef eventuelt oppdragsgivere.
Men det betenkelige med hele dette sirkuset er at man gjør det vanskelig for en politiker å gå over i et annet yrke og motsatt. Og det er en meget betenkelig utvikling. Vi har mer en nok politiske broilere. Folk som aldri har gjort noe annet enn politikk. I må gjøre det mulig og kanskje ønskelig at folk skifter mellom det politiske livet og andre oppgaver. Jo mere «styr» det blir av slike skifter jo vanskeligere er det å folk til å skifte.
Men når det er sagt(skrevet) så er vel denne typen rådgivning egentlig politikk også om enn på en litt annen arena.
tirsdag 27. juli 2010
Skal vi eksportere billig strøm som aluminium?
Jeg synes det nå er på tide å spørre om det er riktig å eksportere billig strøm i form av aluminium ferrosilisium etc.
Temaet er blitt aktualisert i forbindelse med kraftlinjen gjennom Hardanger. En begrunnelse for denne er også strømforbruket til den kraftkrevende industrien.
Denne industrien ble i sin tid anlagt fordi man hadde tilgang til billig strøm Billig også fordi det ikke var annen anvendelse for den der og da. Det var lite forbruk i området og man hadde dårlig overføringskapasitet. Nå er situasjonen helt annerledes. Det er bruk for kraften i området til andre formål.
Er da ikke tiden kommet til å vurdere om denne industrien bør opprettholdes i Norge – i hvert fall i nåværende omfang. Det vil selvsagt være en tildels vanskelig omstilling for noen industrisamfunn. Men det må være bedre å løse det enn å tviholde på noe som kanskje ikke har livets rett.
lørdag 19. juni 2010
Regjeringen demonstrerer sin arroganse
Dette føyer seg greit inn i et mønster den siste tiden:
I saken med nytt Kulturhistorisk Museum la kunnsakpsminister Tora Aasland frem en rapport som fór med en harelabb over trafikk-utfordringene. Etter å ha påpekt dette i over et halvt år kom det endelig en meget overfladisk og slurvete rapport fra ASPLAN VIAK. Flere inklusive Byplan-direktøren pekte på dette. Svaret fra statssekretæren var at det er dette dere får - basta.
Så skulle det avdukes en restaurert Christian August statue på Bygdøy. Det var lagt opp til et fint arrangement med Dronningen, Ordfører og Bygdø-noblessen. Da presterer Kulturminister Anniken Huitfeldt å la Dronningen og oss andre vente en halv time innen hun fant det for godt å infinne seg. Uten et ord til unnskyldning selvsagt! Men talen hennes var bra - det skal hun ha.
Dette er bare en liten smakebit. Helt klart at de rød-grønne mener: "Det er vårs som har makta - hold kjeft!"
Dette er veldig kortsiktig. For hvis de ikke har så noenlunde generell aksept for det de gjør risikerer de at avgjørelsene gjøres om når de mister makten. Mye tyder på at de skjer i 2013.
De rødgønne demonstrerer sin arroganse
onsdag 16. juni 2010
Kapitalismen funker
Men kapitalismen fungerer den hvis man er konskvent. Dens vesen er at man tar en risiko. Går det bra og/eller man er heldig tjener man. Motsatt taper man - i værste fall allt. Problemet er at man ikke lot dette fungere under finanskrisen. De private aktørene tok fortjenestene mens samfundet - atså alle vi andre ble sittende med tapene. Noen institusjoner er angivelig blitt "to big to fail.". Men da går de anstatte faktisk over til å bli statsfunksjonærer. Men det er ikke underlagt statsfunksjonærenes lønns og kontrollsystemer.
Så når Rune Bjerke trengte penger fra Staten ved sin gode venn Jens Stoltenberg var han og hans medarbeidere i realiteten stasfunksjonærer. Som ville ha både i pose og sekk - statsfunsjonærens jobbsikkerhet men privatmarkedets avlønning.